Jeg har gått både Romsdalseggen og Nesaksla, så denne gangen gledet jeg meg til å gjennomføre Romdalseggen løpet sammen med kollegaer i Hatteland i Åndalsnes. Det skulle ikke gå etter planen.
Utsikter til uvær stoppet arrangementet og man gikk over til en annen variant – Nesaksla Opp, ett av Norges tøffeste motbakke løp. Min første konkurranse og trening etter 6 måneders dvale skulle altså bli en motbakke på 2 km med en snittstigning på 34,4%. Ikke lurt, med tanke på min kranglete legg.
Men, er man påmeldt så er man påmeldt. Gjennomføre er viktigst. Starten gikk fra Åndalsnes sentrum kl.11.30 og bare rundt 70 av de påmeldte møtte. Resten var dunstet bort, deriblant mine kolleger.
Som seg hør og bør i et motbakke løp så gikk det oppover fra start. La meg helt bakerst usikker på form og tilstand. Tenkte det var bedre å ta igjen enn å bli tatt igjen. Ble bare med tanken gitt. Tok ikke igjen en dritt. Makan til form. Heldigvis for meg var det tre ungdommer foran som også slet. Etter en stund tok de en kunstpause hvor de diskuterte om de skulle gi opp. Utfordringen slo i meg. Jeg skulle få disse tre til topps! Litt godsnakk og motiverende leksjon om at det viktigste var ikke å delta, men å gjennomføre, at det var kortere til toppen enn ned igjen, at det ikke skjedde noe i Åndalsnes fordi alle er på toppen osv så ble de med videre. Den ene fikk etterhvert fornyet krefter og stakk av, den andre fikk problemer med magen og gav opp etter å ha prøvd, mens sistemann ble med meg.
Stein Olav fra Isfjorden IL, en hyggelig gutt på 15-16 år og jeg hadde en fornøyelig, men andpusten tur til toppen. Delmål underveis, prat som glemte hvor slitne vi var og en spenning om de var like flinke her som i triatlon miljøet å heie inn sistemann. Det var de IKKE! Da vi kom til toppen stod de fleste og var opptatt med sitt, mens Stein Olav og jeg tappert løp over mål sammen. Her kunne arrangøren gitt Stein Olav et minne for livet i stedet for at det bare var å snu å komme seg ned igjen så fort som mulig.
Å komme sist i en konkurranse er ikke lett. For det første så skal du konkurrere mot alle de som ikke meldte seg på, dernest skal du sørge for å ikke ta igjen noen, og til slutt skal du stole på at de som tar tiden gjør jobben sin. Stein Olav og jeg løp likt over mål, men allikevel greide jeg det ikke. Tror du ikke Stein Olav klarte å snike seg inn et tidel bak meg. Den rakkeren!
Uansett Stein Olav og jeg vant til slutt og da Stein Olav utbrøt at dette hadde vært den hyggeligste fjellturen han hadde vært med på var det medalje stor nok for meg.
Nedturen ble også en opptur. Den kranglete leggen holdt hele veien, grums var ute av rørsystemet og jeg løp nesten hele veien ned til start. Nå er jeg klar, forberedelsene til neste års IronMan 70.3 i Haugesund kan begynne.
Om du ikke vil løpe til toppen er Nesaksla en flott tur å gå om du er i Åndalsnes. Les mer om turen og omgivelsene her
